Høydepunkt i Høyden

Lena, en slank og selvsikker flyvertinne med knallrødt hår og et smil som kunne smelte polene, beveget seg grasiøst nedover midtgangen. Flyet suste gjennom den mørke nattehimmelen, og det føltes som om hele verden lå sovende langt under dem. Lyset i kabinen var dempet, og det var bare noen få passasjerer våkne.

Da hun strakte seg etter en kopp med kaffe til en trøtt forretningsmann, begynte flyet plutselig å riste. Et brått lufthull kastet Lena litt til siden, men hun tok seg raskt inn igjen med et smil. Kroppen hennes spente seg lett, adrenalinet pumpet i årene. Hun hadde alltid elsket følelsen av å være i luften, men turbulens hadde alltid gitt henne en annen type energi, en følelse av å være på kanten, i live.

Hun holdt pusten et øyeblikk da turbulensen økte, og hendene hennes strammet seg rundt det nærmeste setet. Et blikk møtte henne fra rad 14, en mann med intense, mørke øyne som ikke hadde sluttet å stirre siden hun hadde kommet om bord. Det var noe med det blikket, en uuttalt invitasjon, et ønske som fikk det til å krible i magen hennes. Hun visste at hun ikke burde, at det var mot alle regler, men fristelsen vokste i takt med de kraftige rystelsene som rev i flykroppen.

Med et forsiktig smil begynte hun å gå nedover midtgangen mot ham. Flyet ristet voldsomt, og hun måtte støtte seg mot setene for ikke å miste balansen. Hun nådde frem til setet hans, lente seg forsiktig ned og lot hånden gli lett over armlenet.

“Trenger du noe, herr…?” stemmen hennes var lav og forførende, og han svarte med et skjevt smil.

“Jeg tror vi begge vet hva jeg trenger,” svarte han, stemmen tykk av lyst.

Før hun rakk å svare, kastet en ny bølge av turbulens henne nesten rett inn i fanget hans. Hendene hans grep automatisk om hoftene hennes, holdt henne fast. Lena nølte bare et øyeblikk før hun bøyde seg enda nærmere, pusten varm mot øret hans. Det var som om flyet selv oppmuntret henne, som om luften rundt dem summet av elektrisk spenning.

Hendene hans begynte å bevege seg oppover midjen hennes, mens hun kjente hver risting av flyet som en bølge gjennom kroppen. Det føltes som om alt rundt dem smeltet bort — passasjerene, flyet, alt som eksisterte var det pressende begjæret mellom dem, i høyden, med turbulensen som deres eneste vitne.

Lena visste at dette øyeblikket ville forbli mellom dem og skyene.